Hva skjuler Russland i Kaukasus?
Russland sørget for at Abkahzia og Sør-Ossetia fikk sin selvstendighet. Men nå begynner hverdagen for de nye miniputtstatene. Og kanskje vil de oppdage at den russiske bjørn slett ikke er noen velgjører. Men et kynisk rovdyr, som i virkeligheten har fanget dem i sin hule.
Fra de kaukasiske slettene ved foten av det mektige Kazbegfjellet slynger en smal og hullete vei seg opp fjellsidene, sørover mot det nyfødte landet Sør-Ossetia.
TV2 er på vei til hovedstaden Tskhinvali etter å ha blitt høytidelig invitert av regjeringen i landet. Etter to timer med hjertet i halsen og øynene innbitt festet på veien og ikke de svimlende stupene på den andre siden av det ikke-eksisterende autovernet, ankommer vi grensestasjonen på russisk side.
En delegasjon på tre utsendte medarbeidere fra Sør-Ossetias pressedirektorat venter smilende på oss, men de blir raskt lange i maska.
De russiske grensevaktene har nemlig fått instrukser om ikke å slippe utlendinger inn i republikken. Ikke all verdens argumenter, brev, invitasjoner og tillatelser som vi de siste ukene møysommelig har sanket hos Utenriksdepartement og Forsvarsdepartement i Moskva har noen synlig virkning på steinansiktene i bua.
- Vi er militære. Vi forholder oss kun til ordrer, bjeffer vakthavende offiser med et nesten kokett skuldertrekk under den grundig polstrede uniformsjakka.
-Vi skulle så gjerne vist dere hvordan vi lever her, sier lederen for mottakelseskomitéen, Timur. -Få eller ingen utenlandske journalister har vært her etter krigen.
Slukøret setter den Sør-Ossetiske delegasjon seg i bilen og vender nesen hjemover. Vi gjør oss motvillig klar til den farefulle ferden ned fjellsiden, som nå må foregå i mørke.
Hva er det Russlands regjering har å skjule i Sør-Ossetia? undrer jeg.
Er det fattigdommen, krigsødeleggelsene, militære hemmeligheter, eller er det det enkle, visuelle faktum at miniputtlandet som før var en del av Georgia sannsynligvis ikke har livets rett? Republikken har ingen industri, ingen egen kraftproduksjon og er fullstendig avhengig av forsyninger fra Russland. Bare 50 000 innbyggere på et areal mindre enn Østfold fylke, som lever av jordbruk og de få goder storebror Russland finner det for godt å slenge til dem.
I mangel av naturlige forsvarsbarrierer som elver og fjell, har russiske ledere alltid vært manisk opptatt av dette med buffersoner; Å skape avstand, eller strategisk dybde mellom seg selv og mulige fiender.
Strategien er blitt brukt med hell i begge verdenskriger og fremfor alt i 1812, da Napoleons mektige hær marsjerte mot Moskva - bare for å oppdage at avstandene, veimangelen og den umenneskelige russiske vinteren var fiender nok i seg selv.
Den bitre sannhet er trolig at for Russland har Ossetia og Abkhazia kun én funksjon: Å være trekkspill: En vennligsinnet, strategisk buffersone, mellom Moder Russland og det sannsynlige fremtidige NATO-medlemmet Georgia.
Russland er med andre ord minimalt opptatt av å innlemme Sør-Ossetia og Abkhazia i verdenssamfunnet. Ved å holde utenlandske impulser på et minimum, unngår man dessuten brysomme demokratibevegelser og krav om pressefrihet. Lojalitet er lett å kjøpe, når selgeren intet har.
Vi setter oss på flyet hjem med skuffelse over et reportasjeopplegg som gikk fløyten, men fremfor alt med mye sympati for det ossetiske folk. Kanskje burde de valgt sine allierte med større omhu.
Se min videoblogg fra Ossetia i programmet Korrespondenten på TV2 Nyhetskanalen neste helg.
6 kommentarer
Permalink
Del med andre
