Island elsker nordmenn
Det er gått én måned siden Islands økonomi smeltet ned. Men på gata i Reykjavik skal du foreløpig lete godt for å finne sprekkene i fasaden på det nyrike Island.
Én ting du ikke trenger lete lenge etter er folk som elsker Norge.
Sjelden eller aldri har vel vi nordmenn vært mer likt av vårt broderfolk på Sagaøya enn nå. Islendingene har funnet tilbake til sine røtter, later det til, og gjenoppdaget vennskap man kanskje hadde glemt.
-I krisetider må man lete etter nye venner, sa Islands statsminister da han kunngjorde at landet var på randen av konkurs, og at man hadde søkt om kriselån fra Russland for å tette de umiddelbare hullene.
Nå, én måned senere er det få som snakker særlig om låneplanene med Russland lenger på Island. Alt tyder tvert imot på at de nordiske land i stedet vil samle seg om en lånepakke på opptil 32 milliarder kroner. I tillegg har Norges Bank kunngjort at de vil utvide Islands låneramme med ytterligere fire milliarder kroner.
Overalt - men ikke nødvendigvis berettiget - hylles nå Norge som Islands beste venn. I en meningsmåling nylig ble islendingene spurt om hvilke land som var Islands beste venner i disse krisetider. Norge vant overlegent med over 57 prosent. Danmark havnet på en skarve andreplass med 13 prosent. Det må legges til at etter undersøkelsen ble gjort har også Færøyene på egen hånd steppet inn med ekstraordinære lån, så kanskje hadde resultatet vært et litt annet når det gjelder andreplassen hadde målingen blitt gjort i dag.
Likevel er det betimelig å spørre i denne situasjonen. På hvilken måte henger lånesøknaden hos Russland sammen med Norges brå og uventede ranking?
Jeg tror svaret ligger i at den islandske regjering handlet kløktig og riktig da den med brask og bram kunngjorde at løsningen på landets likviditetskrise kunne ligge i Moskva. Dette må ha satt en støkk i politikere fra Ålesund til Åbo som var så kraftig at man bestemte seg for å la hemningene falle og tilby islendingene lån. Koste hva det koste ville.
I offentlige fora sies selvfølgelig ett. Men på bakrommene på Victora Terasse kunne man ikke leve med en situasjon der Island skulle havne i et gjeldsforhorhold og takknemlighetsforhold til vår stadig mer aggressive nabo i øst. Vår egen regjering som har satt nordområdepolitikken på topp på utenriksagendaen var nødt til å ta et standpunkt.
Dette hadde sannsynligvis Islands regjering skjønt da de flørtet med Moskva. Også for dem var et lån i Moskva en risikabel og lite attraktiv affære. Dagen etter at amerikanerne fløy hjem fra Keflavikbasen i 2006, gjennomførte russiske strategiske bombefly et risikabelt og for islendingene et svært provokativt tokt hele veien rundt Sagaøya for å minne islendingene på at de nå var alene og sårbare. Siden har russerne fortsatt å markere militær makt i farvannene rundt den forsvarsløse øynasjonen.
Utfallet ble som ventet og antatt for Island. Norden, med Norge i spissen steppet inn i stedet. Men om Norge fortjener hyllest og respekt på Island for denne alt for sene og lite ærerike motmanøver er jeg sterkt i tvil om.
Hva mener du?


